Hjem > Universell utforming > Hva er universell utforming?

Hva er universell utforming?

Universell utforming tegningEn definisjon av universell utforming er ”utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming”.

 

 Prinsippene er utviklet for å evaluere eksisterende utforming og veilede i designprosessen. De syv prinsippene er:

 

  1. Like muligheter for bruk: utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter.
  2. Fleksibel i bruk: Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter.
  3. Enkel og intuitiv i bruk: Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå.
  4. Forståelig informasjon: Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter.
  5. Toleranse for feil: Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimaliserer utilsiktede handlinger.
  6. Lav fysisk anstrengelse: Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær.
  7. Størrelse og plass for tilgang og bruk: Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet.

Prinsippet for universell utforming er et uttrykk for ønske om likestilling ved at man utformer varer, tjenester og omgivelser slik at alle kan benytte dem, i så stor utstrekning som mulig. Likestilling innebærer at man kan ta del i alle samfunnsområder uten å måtte henvises til spesialløsninger og særtiltak. Prinsippet nødvendiggjør derfor en helhetstenkning mht. utforming av samfunnet og de sosiale sammenhenger ulike fasiliteter som bygg, transport etc. inngår i. Det er i så vel Norge som i Europa og andre deler av verden en voksende erkjennelse av dette.

 

I hvilken grad er universell utforming eller ”Design for all” et førende begrep for politikk og lovgivning i Norge og andre land? 

 

Det er et poeng i den forbindelse å skille mellom universell utforming – dvs. en utforming av bygg, uteområder, arbeidsplasser, transportmidler etc. som alle kan benytte – og tilgjengelighet, som er et ”svakere” uttrykk og kan være avgrenset til bestemte grupper, for eksempel tilgjengelighet for rullestolbrukere. Undersøkelsen viser at universell utforming i Norge benyttes i økende grad i vedtatt politikk uttrykt gjennom stortingsmeldinger etc. og benyttes også i utredninger og rapporter. Tilgjengelighet (og deltakelse/brukermedvirkning) blir også tatt inn på relevante steder i lovgivningen. Det er også økt oppmerksomhet på universell utforming og tilgjengelighet innen norsk standardiseringsvirksomhet.

 

Også i utlandet, særlig i USA og på EU nivå, har man de senere år sett økt bruk av særlig tilgjengelighetsaspektet på ulike områder. I EU har dette gjennom sektoransvarsprinsippet gitt seg utslag i lovgivning på områder som transport og IKT. Også innen europeisk standardisering legges det økende vekt på tilgjengelighet men standardene er ikke alltid juridisk bindende. I USA er fokus på tilgjengelighet bygget på antidiskrimineringslovgivning kombinert med lovfestet standardisering.

 

For å oppsummere er at det er økt oppmerksomhet så vel i Norge som i Europa på universell utforming som et politisk førende begrep, noe som gjenspeiler seg i veksten i lovgivning som skal sikre dette prinsippet. Men i praksis gjenstår det mye arbeid for at dette skal gjelde alle relevante samfunnssektorer.

 

I Norge ble prinsippet om universell utforming fastlagt som et prinsipp for politikk og lovgivning fra slutten av 1990-tallet, men de sentrale dokumenter i denne utviklingen har vært NOU 2001.22 Fra bruker til borger (2001) som var Manneråkutvalgets levekårsutredning om personer med nedsatt funksjonsevne i Norge. Denne utredningen konkluderte med at det var et behov for en antidiskrimineringslov i Norge.

 

På bakgrunn av dette ble diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vedtatt og trådte i kraft 1. januar 2009 (se lenke under ”lover”).

 

I diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9 Plikt til generell tilrettelegging (universell utforming) defineres universell utforming slik:

”Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig”.

 

 I forarbeidene til loven, Ot.prp.44(2007-2008) er dette utdypet:

Annet ledd (definisjonen forf. anm.) tilsvarer NOU-utkastet § 9 annet ledd og inneholder en legaldefinisjon av universell utforming. Universell utforming er en overordnet og fleksibel rettslig standard der innholdet I plikten endres, og skjerpes, over tid I takt med samfunnsutviklingen og den teknologiske utviklingen.”

 

Plikten til universell utforming betyr at virksomhetene er ansvarlig for å tilpasse og tilrettelegge de fysiske omgivelsene slik at flest mulig brukerforutsetninger ivaretas uten særløsninger, heter det videre i proposisjonen. Dette vil et stykke på vei avhjelpe behovet for individuelle løsninger og prinsippet er derfor viktig for å oppnå likestilling, deltakelse og bekjempelse av diskriminering. ”Målgruppen for universell utforming er, i tillegg til personer med nedsatt funksjonsevne, det store flertallet av brukere av viktige fellesskapsarenaer”.

Det er også understreket at vektleggingen på hovedløsningen (ikke gjennom særløsninger eller individuelle hjelpetiltak) understreker bestemmelsens formål om å sikre en likeverdig tilgjengelighet. Viktig er også understekingen av at plikten til universell utforming ikke bortfaller dersom hovedløsningen ikke kan tilrettelegges. I tillegg er det utredet om fortolkningen av at universell utforming er knyttet til virksomhetens alminnelige funksjon og at målgruppen for regelen om universell utforming er ”flest mulig”.

 

Det er liten tvil om at det ligger juridiske utfordringer i lang tid fremover når det gjelder fortolkning av hva som ligger i universell utforming som et legalt begrep, når diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal anvendes i praksis.