Hjem > ...

Hvorfor mange personer med funksjonsnedsettelser velger ikke å benytte kollektivtransport

En rapport fra Transportøkonomisk Institutt, TØI, har fokus på hvorfor, etter flere år med universell utforming som offentlig politikk, flere personer med funksjonsnedsettelser enn andre grupper fortsatt kvier seg for å reise med kollektivtransport.

Rapporten »Kollektivtransport for personer med nedsatt funksjonsevne – erfaringer fra ikke-brukere» (TØI rapport 1433/2015) ble laget i 2015 på oppdrag fra Deltasenteret og presenterer funn fra en studie blant personer med funksjonsnedsettelser der det ble gjennomført dybdeintervjuer og følgestudier.

Forskerne konkluderer med at «våre funn indikerer at usikkerhet knyttet til kollektivreisen og forventninger om at de vil møte på problemer underveis, er viktige barrierer mot å reise kollektivt. For mange er summen av utfordringer, reelle eller forventede, som gjør at de velger å ikke reise kollektivt.»

Antakelser

Selv om målet om universell utforming av reisekjeden i Norge lenge har vært en målsetting, viser undersøkelser at det fremdeles er mange personer med funksjonsnedsettelser som unngår slike reiser, og rapporten skal gi kunnskap om hvorfor. Basert på litteraturgjennomgang utviklet forskerne fem antagelser om årsakene til manglende reiser med kollektivtransport:

  1. Forventninger og usikkerhet fører til at ikke-brukere sjelden eller aldri reiser kollektivt
  2. De utløsende utfordringene som gjør at ikke-brukerne avstår fra å reise kollektivt, er ulik de utfordringene brukerne opplever
  3. Manglende kunnskap hos og hjelp fra førere og personal er en betydelig barriere for ikke brukere
  4. Bruk av «travel buddy» kan øke bruken av kollektivtransport blant ikke-brukerne
  5. Enkelte reiser ikke kollektivt fordi de har alternativer som fungerer bedre for dem i hverdagen

Når det gjelder antakelse 1) viste funnene at denne kan være riktig, noe som skyldes mangel på informasjon, kjennskap til systemet og tillitt til samme, ved siden av mangel på selvtillit og at man føler usikkerhet mht. forskjellige barrierer.

For antakelse 2) fant man at noen av utfordringene var like for brukere og ikke-brukere, men ikke andre – kombinasjonen av utfordringer er ofte en årsak til at ikke-bruker lar være å reise kollektivt.

Når det gjaldt antakelse 3) viste undersøkelsen at flere opplever dette, spesielt husker ikke-brukere tidligere negative opplevelser – men det er ikke påvist at dette er en utløsende barriere.

Antakelse 4 om «travel buddy» bruk ble støttet i den forstand at flere fikk en mer positiv opplevelse av kollektivreisen (mens andre fikk bekreftet sine forutinntatte oppfatninger om problemene). Uklarheten er hvem som skal opprette og drifte et slikt tilbud.

Antakelse 5) ble også delvis bekreftet – en del respondenter hadde arbeids-TT reiser, eller en tilpasset bil som passet deres behov bedre. Andre igjen var avhengige av hjelp fra familien.

Konklusjon – hva er årsaken til at personer med funksjonsnedsettelser ikke reiser kollektivt?

Usikkerhet er en av hovedårsakene, enten basert på tidligere negative opplevelser, men også usikkerhet i forhold til transportsystemet. For flertallet er summen av utfordringer, enten de er erfarte eller forventede, den viktigste hindringen. Noen få av respondentene pekte på helt konkrete barrierer, som problemer med billettering, ombordstigning osv.

Når det gjelder mulige tiltak som kan bedre situasjonen peker respondentene på kompetanseoppbygging og kursing av førere, bedre informasjonssystemer, bedre billetteringssystemer og mer sanntidsannonsering om bord, samt mulighet til å varsle sjåførene om passasjerer med ekstra behov for assistanse. Rapporten anmerker at mange slike tiltak finnes men at det åpenbart ikke informeres godt nok om dem.

Et annet problem for noen personer med funksjonsnedsettelser er at barrierene med å bruke kollektivtransport oppleves som en reduksjon av deres frihet til å bevege seg rundt – spesielt de som ikke har alternative transporttilbud. Rapporten sier at «det er derfor et betimelig spørsmål om man skal jobbe for å ytterligere øke andelen som reiser kollektivt, eller om man skal fokusere arbeidet mot å øke andelen som reiser kollektivt blant de som har fysiske og/eller psykiske forutsetninger for dette. Man bør kanskje vurdere bedre og mer individuelt tilpassede løsninger for dem som faller utenfor denne gruppen. Dette fordrer at man gjennomfører individuelle avveininger, som i større grad tar hensyn til hver enkelt sitt behov.»

Det kan også kommenteres at Standard Norge er i gang med tre standarder som vil bidra til bedre nasjonale løsninger for transporttjenester, og dermed et likeverdig transporttilbud for flere.

Les TØI rapporten om erfaringer fra ikke-brukere av kollektivtransport her: https://www.toi.no/getfile.php?mmfileid=41325