Hjem > ...Universell utforming av IKT innen transport

Universell utforming av IKT innen transport

Bilde av billettautomat

Riga-erklæringen er en viktig politisk føring når det gjelder krav til tilgjengelig IKT i Norge og Europa. Rigaerklæringen av juni 2006 satte opp konkrete politiske mål for å sikre tilgjengelighet til IKT, med spesielt fokus på funksjonshemmede. Dette skal oppnås gjennom tilgjengelig digitalt innhold på alle plattformer, interoperabilitet for tekniske hjelpemidler, og sørge for design for alle i utviklingen av IKT produkter og tjenester. Brukermedvirkning, merkeordninger, kvalitets- og konformitetskontroller og andre virkemidler skal benyttes. Man skal også oppmuntre til nærmere samarbeid mellom IKT industri og tekniske hjelpemidler sektoren og lage felles europeiske læremidler i design for alle.

 

Tilgjengelige løsninger på IKT-relaterte tjenester, programvare og maskinvare gjør at man kan nå en potensielt meget større brukergruppe enn ved kun å benytte generelle løsninger basert på en tenkt ”gjennomsnittsbruker”. Dette gir både samfunnsmessig gevinst ved at flere mennesker kan delta i arbeidsmarkedet, få utdannelse og delta i det sosiale liv for øvrig, og en økonomisk gevinst for leverandørsiden som kan nå flere forbrukere med sine alminnelige produkter, dersom disse er universelt utformet. Motsatt vil det for eksempel være et demokratisk problem dersom noen mennesker utelukkes fra å delta i eDemokratiet og elektronisk forvaltning pga. barrierer som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne.

 

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har en spesifikk paragraf om IKT og universell utforming:

§ 11: ”Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.

 

Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning”.

 

Lovens virkeområde når det gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi defineres i Ot.prp.44 (2007-2008) slik:

”Lovforslaget gjelder IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Lovforslaget avgrenser således mot IKT-løsninger som retter seg mot den enkelte. Forbruksutstyr, så som mobiltelefoner eller fjernsyn, er i utgangspunktet ikke rettet mot allmennheten som sådan, men vil være det om de utplasseres i det offentlige rom til bruk for publikum, eksempelvis i bibliotek eller på offentlige eller private servicekontorer. Det er likevel grunn til å tro at loven vil kunne påvirke også slike produkter.”

 

Viktig er også at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 3 innfører aktivitetsplikt, noe som også vil berøre IKT-området. Dette er et viktig punkt fordi det krever aktive tiltak fra så vel offentlige som private virksomheter som er rettet mot allmennheten. Aktivitetsplikt innebærer en større forpliktelse enn kun et forbud mot diskriminering i seg selv:

 

§ 3: ”Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål.

Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sine virkefelt”.

 

Det er flere utfordringer knyttet til den fremtidige fortolkningen av loven. Koplingen mellom diskriminering og universell utforming vil innebære et behov for klar definering og operasjonalisering av dette prinsippet. Dette ikke minst med henblikk på klager som vil komme om diskriminering pga. mangel på tilgjengelighet. Erfaringer fra andre land som har antidiskrimineringslovgivning, viser at spørsmålet om hva som er ”uforholdsmessig byrde for virksomheten” når det gjelder gjennomføring av universell utforming, vil bli en juridisk utfordring. Loven legger også vekt på standardiseringsarbeidets betydning for å oppnå lovens formål. Dette vil være et sentralt verktøy i fremtidens arbeid for universell utforming av IKT.

 

Det er Direktoratet for forvaltning og IKT, DIFI, som skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på området IKT.

 

Annen relevant lovgivning

Når det gjelder relevans for norsk lovgivning av det foreslåtte EU-direktivet er situasjonen at siden Norge ikke er bundet av Amsterdam- og Nicetraktatene, herunder Artikkel 13, er det foreslåtte direktivet ikke dekket av EØS avtalen. Da direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av bl.a. funksjonshemning ble vedtatt i 2000, valgte Norge som eneste EFTA land å ta direktivet inn i arbeidsmiljøloven, på frivillig basis. Det vil derfor i høyden være aktuelt å vurdere det foreslåtte antidiskrimineringsdirektivet tatt inn i norsk lovgivning på frivillig basis, enten alene eller sammen med de andre EFTA landene Liechtenstein og Island. Sannsynligvis vil man vurdere direktivet i forhold til den nylig vedtatte diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Men denne går på flere områder allerede lenger enn det foreslåtte direktivet, bl.a. i form av definisjon av universell utforming, aktivitetsplikt og, på noen områder, tidsfrister for gjennomføring av universell utforming. På den annen side tar direktivet opp likebehandling på området boliger og tjenester, som ikke er klart spesifisert i den norske loven.

 

Det er i skrivende stund Ikke utsikt til ny lovgivning på IKT området – Kommisjonen satser i stedet på ny lovgivning om offentlige anskaffelser (se avsnitt 1.4.2 og 1.3.5).

 

En oversikt over universell utforming i norsk og internasjonal lovgivning finnes under Deltasenterets publikasjoner: http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/rapporter/universell_utforming_og_tilgjengelighet___politikk_og_lovgivning_i_inn__og_utland_27633.

 

Diskriminerings- tilgjengelighetsloven finnes på Lovdata: http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-042.html#14. Forskrift til denne, som gjelder universell utforming av IKT, er ventet sommeren 2011. Et arbeid knyttet til EUs mandat M376 som skal føre til en standard og tilhørende veiledere for offentlige anskaffelser innen IKT er i gang.

 

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om tilgjengelighet til arbeidsplasser finnes på Lovdata: http://www.lovdata.no/all/hl-20050617-062.html#4-4.

 

Det er ikke kjent når EUs forslag til antidiskrimineringslov blir vedtatt. Her er lenke til den engelske versjonen av forarbeidet og forslaget til direktivet.

Retningslinjer og standarder for tilgjengelighet

Det er liten nytte i lovgivning og formålserklæringer om universell utforming av IKT uten at det gis konkrete krav, veiledere til hvordan man kan oppfylle disse kravene og konkrete standarder for universell utforming som man kan vise til når man stiller kravspesifikasjoner til utforming av programvare og maskinvare. I det følgende skal vi gå igjennom de mest relevante retningslinjer og standarder for tilgjengelighet til IKT.

WCAG. WCAG står for Web Content Accessibility Guidelines eller retningslinjer for tilgjengelige nettsider eller for å gjøre innhold på nettsider tilgjengelig. WCAG er å anse som den internasjonale standarden for universell utforming av nettsider. Den tidligere omtalte CEN BT/WG 185 arbeidsgruppen innen standardisering vil bygge sitt forslag til felles europeisk standard for universell utforming av IKT for bruk i offentlige anskaffelser på WCAG versjon 2.0.

 

Retningslinjene er utarbeidet av en gruppe hos W3C ved navn WAI (Web Accessibility Initiative). Utgangpunktet for retningslinjene og for WAI var å gjøre innholdet på nettsider tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne, f.eks. blinde.

 

WCAG har tre ‘nivåer’; prioritet 1, 2 og 3 etter alt hvor viktig et element for en side er. Disse blir gjerne gjengitt som A, AA og AAA på sider som er testet for tilgjengelighet. På en hjemmeside vil det for eksempel stå “WAI - AA”, som betyr at hjemmesiden passerer for både prioritet 1 og 2 i WAI retningslinjene.

 

I Norge har Norge.no satt opp kravspesifikasjoner til offentlige nettsider med basis i nettopp WCAG.

 

WAIs retningslinjer finnes her: http://www.w3.org/TR/wcag20/.

 

Det er også mye interessant informasjon på WAIs nettsted på http://www.w3.org.

 

Norge.nos kvalitetskrav finnes her: http://www.norge.no/kvalitet/kvalitet2005/sok.asp.

 

Deltasenterets veiledere

Deltasenterets er statens kompetansesenter for tilgjengelighet og universell utforming. De utgir en serie veiledere som gir konkret informasjon om hvordan man kan sikre universell utforming ved å stille krav til utforming av bygg og uteområder, IKT, transport og andre områder.

 

På IKT området har Deltasenteret utarbeidet flere veiledere:

 

Om personer med nedsatt funksjonsevne og bruk av IKT – typer utfordringer

Hva har vi av data om funksjonshemmedes bruk av IKT? Statusrapporten om funksjonshemmedes levekår i Norge fra 2007 laget av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne viste at det finnes foreløpig lite kunnskap om bruker­nes adferd, dvs. funksjonshemmedes faktiske bruk og tilgang på elektroniske tjenester. Rapporten Eldre og IKT – status 2006 fra Telenor, viser at eldre som gruppe ligger godt under gjennomsnittet i befolkningen når det gjelder tilgang til, og bruk av IKT. F.eks. viste det seg at to av tre eldre over 55 år, eller ca. 800 000 personer, ikke bruker IKT, og at kun 13 prosent av yngre eldre bruker Internett på en gjennomsnittsdag. Det foreligger ikke tilsvarende tall for funksjonshemmede, men rapporten gir kunnskap som er relevante for denne gruppen i den grad man kan over­føre analyse av data for eldres bruk av IKT til området funksjonshemmede. Dette vil spesielt gjelde barrierene for bruken av IKT, man­glende digitale ferdigheter og tilknytning til arbeidsmarkedet. Dokumentasjonssenterets statusrapport fra 2007 kommenterer videre at:

 

”Det er bl.a. kommentert fra funksjonshem­medes interesseorganisasjoner at det er behov for helhetlige løsninger når infor­masjonsteknologien involveres i daglige gjøremål. Ett eksempel er transport og fritid, der det er nødvendig med tilgjengelig informasjon om hele reisekje­den, om fritidstilbud etc. I tillegg må nett­baserte bestillertjenester være tilgjengelige. Ved å slippe å kjøpe spesialløsninger (tekno­logi/hjelpemidler fra andre enn den vanlige leverandøren), blir prisen på produktene den samme. I tillegg får man mer stabil teknologi. Av denne grunn trenges mer forskning og utvikling av enklere løsninger, økt standardise­ring og mer kompetansespredning, og opplæ­ring på området er nødvendig. Når det gjelder bruk av åpen programvare i denne sammen­heng, er det et problem at slik programvare i dag ofte ikke har like god tilgjengelighet som programvaren fra de store internasjonale leve­randørene som for eksempel Microsoft. Man­ge spesialprodukter og hjelpemidler fungerer ofte bedre sammen med f.eks. Microsofts produkter enn tilsvarende produkter basert på åpen kildekode. Dette har det vært lite opp­merksomhet om, og bedrifter som vil bruke åpen kildekode må vurdere konsekvensene overfor funksjonshemmede”.

 

Generelt har vi en del informasjon om hvilke barrierer synshemmede møter i hverdagen. En del barrierer har relevans for så vel utdannings- som arbeidsområdet. Det gjelder problemer i forbindelse med informasjons- og kommunikasjonsteknologi som vi skal fokusere særlig på men også andre former for hverdagsteknologi som er utilgjengelig, f.eks. billettautomater (bare 8 % av synshemmede synes det er enkelt å kjøpe billett fra automater) og køsystemer (98 % av blinde og 95 % av sterkt svaksynte synes ikke det er enkelt å bruke kølapp-systemer) - som må benyttes i forbindelse med transport til og fra utdannelses- og arbeidssted.

For å ta et eksempel: En undersøkelse gjort på oppdrag av Norges Blindeforbund har vist at f.eks. 43 % av synshemmede ikke kan betjene heis alene – noe som også er relevant for bl.a. utdannelsesinstitusjoner og mange arbeidsplasser. Av disse klarer bare 2 % av blinde å betjene alle heiser alene mens tilsvarende tall for svaksynte er 54 %. Årsaken er problemer med å identifisere etasjetallene, finne panelet og finne heiseknappen utenfor. Løsningen er stor, opphøyde tall, helst i punktskrift og helst etasjeangivelse i lyd. Men ingen av disse hjelpemidlene er standard i norske bygninger.

 

Antall personer med nedsatt funksjonsevne

Det er problematisk å gi et sikkert tall for hvor mange personer som har nedsatt funksjonsevne i Norge, fordi det ikke føres statistikk over dette. Det er både et spørsmål om presis definisjon av ”nedsatt funksjonsevne” – noe som kan føre til statistisk unøyaktige resultater – og hvorvidt personer beskriver seg selv som å ha nedsatt funksjonsevne. En undersøkelse gjort blant revmatikere viste at en tredjedel av dem ikke regnet seg selv som å ha nedsatt funksjonsevne. Organisasjonene av funksjonshemmede har oversikt over sine egne medlemmer, men det er ikke alle som har for eksempel en bestemt diagnose som vil være medlem av interesseorganisasjonen for denne diagnosen. Medlemstall gir derfor ikke et eksakt svar på antall personer med nedsatt funksjonsevne. Det beregnes at i underkant av 20 % av alle nordmenn har nedsatt funksjonsevne. Som regel regner man da ikke med gamle som for eksempel får redusert bevegelsesevne, syn eller hørsel som del av aldringsprosessen.

 

Helseundersøkelsen 1985 anslo at 479 000 mennesker under 67 år var funksjonshemmet, hvorav 41 000 var under 16 år, og 292 000 mennesker over 67 år. Anslaget tilsvarer 18,8 prosent av Norges befolkning og i yrkesaktiv alder (16-66 år) er anslagsvis 16,2 prosent funksjonshemmet. De fire siste levekårsundersøkelsene (Statistisk sentralbyrå) har anslått andelen personer med funksjonshemninger 16 år og eldre til å være 17-20 prosent.

 

Bevegelseshemmede

Dette er ingen enhetlig gruppe. Variasjonene mellom de ulike kategorier av personer med nedsatt bevegelsesevne og som er avhengig av spesialutstyr er det avgjørende at dette kan fungere sammen med annen teknologi. Det er derfor sentralt med standardisering av utstyr for å sikre interoperabilitet. Noen trenger spesialutstyr med store taster, eller spesialtastaturer, mens andre kan benytte styring ved hjelp av talekommandoer, samt øyestyring. Noen bevegelseshemmede kan bl.a. ha problemer med bruk av mus. Brukere som skjelver på hånden, har nevropati eller lignende, kan ha store problemer med å bruke nedtrekksmenyer og små ikoner som benyttes på mange internettsider og som krever nøyaktighet og presisjon. Løsningen kan være krav om at alternative navigasjonsredskaper til mus. (tastatur, leselist etc.) skal kunne benyttes.

 

Delrapport om IKT til rapporten ”Full deltakelse for alle?” (2006) skrevet av Kristin S. Fuglerud og utgitt av Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, beskrev status for bevegelseshemmede som følger når det gjaldt bruk av IKT:

 

”Mange personer med moderat grad av bevegelseshemning kan i større grad enn tidligere benytte standard utstyr og programvare, fordi det i dag finnes flere tilpasningsmuligheter her. Det finnes f.eks. tilgjengelighetsinnstillinger for tastatur og mus som kan gjøre slikt utstyr lettere å bruke for personer som av ulike grunner har problemer med det vanlige oppsettet. Slike funksjoner kan være innstilling av klikkehastighet og funksjoner som filtrerer bort dobbelte tastetrykk dersom man skjelver på hånden, etc. Det ser ut til at teknologi og IKT har gitt mange med bevegelseshemning flere muligheter enn de hadde for bare fem år siden. Behovet for fysisk forflytning, og å være til stede, er i mange sammenhenger redusert ved at man har tilgang til ulike tjenester via Internett. Bruk av videokonferanser kan også være nyttig for personer som av ulike grunner ikke har anledning til å være fysisk tilstede. Undersøkelsen om e-demokrati viser at også medlemmer av Norges Handikapforbund er aktive brukere av IKT og Internett, og at de ligger over landsgjennomsnittet når det gjelder deltakelse i nettdebatter. På den måten kan IKT virke utjevnende når det gjelder politisk deltakelse:” (Fuglerud 2006)

 

Hørselshemmede

Døve og hørselshemmede møter i dagens informasjonssamfunn barrierer ved at man benytter audiovisuelle filer (lydfiler, videoklipp etc.) på for eksempel hjemmesider uten at det er alternativ lesbar tekst som alternativ. Audiovisuelle filer kan gjøres tilgjengelige for døve og hørselshemmede ved å tilby tekstbaserte beskrivelser av innholdet. Delrapporten om IKT i ”Full deltakelse for alle?” beskrev situasjonen for hørselshemmede slik:

 

”For døve personer med tegnspråk som sitt førstespråk (morsmål), kan tekstbasert kommunikasjon være vanskelig å bruke. Disse personene kan ha nytte av videokonferanseutstyr og videotelefoni for å kommunisere på tegnspråk(…). De som blir døve eller tunghørte senere i livet, etter at de har utviklet talespråk, har normalt ikke problemer med å forstå skriftlig norsk. For dem er e-post og Internett en viktig informasjons- og kommunikasjonskilde. For eksempel oppgir 43 % av medlemmene i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) at de foretrekker å få informasjon fra sin organisasjon gjennom e-post, og rundt én av fire oppgir at de vanligvis skaffer informasjon gjennom Internett . (…) Andelen HLF-medlemmer som har deltatt i nettdebatter og chatting ligger over landsgjennomsnittet.” (Fuglerud 2006)

 

Rapporten viste også til at mens fasttelefoni fortsatt var utilgjengelig for døve, var mobiltelefoner og spesielt SMS blitt en nyttig og svært populær teknologi for døve og hørselshemmede. I en undersøkelse om bruk av Telenors tjenester oppgav hele 96,4 % av de tunghørte og 91,7 % av de døve respondentene at de brukte mobiltelefon. Det er et problem for hørselshemmede som bruker høreapparat at digitale radiosignaler fra mobiltelefoner gir forstyrrelser i høreapparatet. Rapporten meldte at moderne høreapparater som er skjermet mot denne digitalstøyen samt nyere telefoniteknologi (for eksempel mobiler med skjermlesere + talesyntese) kan redusere noen barrierer for hørselshemmede. Men det er imidlertid fortsatt ikke mulig å kommunisere med de fleste manuelle og automatiske kundeservicetjenester via teksttelefon eller SMS. Disse tjenestene er derfor som oftest ikke tilgjengelige for denne brukergruppen.

 

En annen problematikk nevnt i delrapporten var at teksttelefonbrukere i dag har 1412 som nødnummer. På grunn av den store utbredelsen og bruken av mobiltelefon er det viktig å få etablert en tjeneste som gjør det mulig for døve, hørselshemmede og personer med talevansker å kunne nå nødetatene via SMS/MMS (tekstmelding og bildemeldinger via mobiltelefoni). Det ble også meldt at fordi mange døve kommuniserer bedre på tegnspråk enn med tekst/tale, ville det være viktig at nødmeldetjenesten har løsninger som gjør at man kan knyttes opp mot personer som behersker tegnspråk, f.eks. via en fjerntolkningssentral.

 

Synshemmede

Blinde og svaksynte er kanskje den brukergruppen som møter de største utfordringene ved bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det er ca 130 000 personer med sterkt nedsatt syn i Norge. Fordi teknologi er utfor­met mot øyet, møter synshemmede mange daglige barrierer: 50 prosent av synshemmede som har minibankkort, har aldri tatt ut penger uten assistanse; 50 prosent opplever proble­mer ved å besøke butikker med elektronisk køordningssystem etc. Synshemmede er utsatt for eksklusjon fra mange dataløsninger i det offentlige og bedrifter pga. tynne klienttermi­naler (flerbrukerterminaler) som hindrer tilkop­ling av nødvendig ekstrautstyr for funksjons­hemmede; utstrakt bruk av grafiske løsninger uten alternativer; feil valg av programvare for datanettverk som vanskelig- eller umuliggjør bruk av leselist, og syntetisk tale.

 

For blinde kan bruk av for eksempel flash-teknologi eller dårlig taggede og ikke-logisk oppbygde PDF-formater gjøre at det blir svært vanskelig å benytte skjermleser. For svaksynte er mangel på skalerbar skrift, dårlig kontrast mellom skrift og bakgrunn etc. alvorlige barrierer. Løsninger kan være bruk av god kontrast mellom tekst og bakgrunn, lyse bakgrunner uten mønstre, skalerbar skrift og klare bilder.

 

Av hensyn til grupper som vil få innhold presentert på en leselist (blinde), eller opplest med syntetisk tale (blinde, personer med lesevansker og fremmedspråklige), må grafisk innhold på internettsider også finnes alternativt som tekst, blant annet tekstlig beskrivelse av bilder.

 

Det må videre være mulig å manøvrere på internettsider ved hjelp av leselist og tastatur. Nettsidene må også være logisk oppbygd. Norges Blindeforbund legger vekt på be­tydningen av å ha standarder for hva som er universell utforming av IKT-produkter, f.eks. at tilgjengelige brukerveiledninger må inklude­res.

 

Prosjektet ”Synshemmedes IKT-barrierer, resultater fra undersøkelse om IKT-bruk blant synshemmede” fra 2008 hadde som hovedmål å kartlegge muligheter og barrierer ved bruk av IKT for synshemmede, peke på mulige indikatorer for å følge utviklingen, samt å foreslå tiltak som kan fjerne barrierene. Undersøkelsen viste at mange blinde og svaksynte er avanserte IKT-brukere og at deres nedsatte synsevne ikke er til hinder for å benytte slik teknologi på jobb, skole og andre deler av samfunnslivet. På den annen side oppstår det barrierer for mange synshemmede i hverdagen, under utdannelse og på skolen, så vel som i møtet med hjelpeapparat og teknologier som er utviklet uten tanke på synshemmedes behov. Blant de problemene som oppleves av respondentene som prosjektet har kontaktet kan nevnes:

  • Mange synshemmede opplever hyppige tekniske problemer og avbrudd, bl.a. fordi deres PC ikke fungerer sammen med tilleggsutstyret, for eksempel dersom utstyret er for gammelt eller for svakt
  • Mange har opplevd ikke å ha nødvendig IKT utstyr i lengre perioder fordi utstyret er under reparasjon eller på grunn av lang saksbehandlingstid når man har søkt om tekniske hjelpemidler. Dette får negative konsekvenser dersom de er i en utdannings- eller arbeidssituasjon.
  • Synshemmede under utdannelse opplever at læringsplattformene, spesielt Fronter, er dårlig tilrettelagt.
  • Kvaliteten på opplæringen varierer mye, noe som ofte avspeiler uklare ansvarsforhold mellom hjelpemiddelapparatet, kommunen og eventuelt arbeidsgiverne.
  • Manglende opplæring og kompetanse oppleves som en sentral årsak til at synshemmede ikke tar i bruk IKT, ved siden av avslag på søknader om PC-relaterte IKT hjelpemidler.

 

Blant de tiltakene som rapporten nevner må gjennomføres for å bedre situasjonen er at skole og utdanningsinstitusjonene må påse at læringsplattformene og læringsmateriellet blir gjort tilgjengelige for synshemmede elever og pårørende. (Fra Statusrapport 2008 fra Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne).

 

Nedsatt kognitiv funksjonsevne

Dette er en gruppe man har hatt mindre forskning på, enn når det gjelder fysiske funksjonsnedsettelser. Gruppen møter ofte problemer i forståelse av elementer på skjermbilder som ikoner som ikke presenteres på en strukturert måte eller understrekning av så vel tekstelementer som lenker. Det kan for mange også være problemer knyttet til forståelse av selve teksten. Løsninger kan omfatte krav om strukturert bruk av ikoner, understrekning kun av lenker på skjermbildet. Lesestøtte med syntetisk tale, bilder og video som forklarer teksten, eller gjør den overflødig, er andre løsninger.

 

Vanligvis regnes begrepet kognitive funksjonsnedsettelser som å omfatte utfordringer med konsentrasjon, hukommelse, læringsevne og forståelse. Språkproblemer og noen former for lese- og skrivevansker er også tatt med i denne sammenheng. I enkelte tilfeller tas også med ulike former for utviklingshemming, psykiatriske tilstander, samt evne til å orientere seg og å organisere seg selv. Dette gjør at det er vanskelig å sette klare grenser for gruppen pga. uklare definisjoner av hvem som tilhører den. Det oppstår også nye problemstillinger i forhold til denne gruppen i informasjonssamfunnet. Delrapporten om IKT i ”Full deltakelse for alle?” fra 2006 nevner at:

 

Hjelpemidler som talesyntese basert på tekst til tale, alternativt piktogram til tale, kan hjelpe personer med talevansker. Personer med hukommelsesproblemer el. l. kan få assistanse fra ulike typer elektroniske påminnere (mobiltelefon, E-postprogrammer, sensorer for ting som kokeplater etc.) Dette er også meget viktig for det økende antall eldre i samfunnet og det forskes i økende grad på området overfor denne gruppen, bl.a. i EU.

 

Lese- og skrivevansker

Mange av de problemer som gjelder for personer med nedsatt kognitiv funksjonsevne gjelder også for denne gruppen. Delrapporten om IKT i ”Full deltakelse for alle?” fra 2006 nevner at:

 

” Et aspekt ved innføring av IKT-verktøy er at kravene til lesing og skriving økes. ALL-undersøkelsen (Statistics Canada og OECD et al. 2005) er en oppfølging og utvidelse av en større internasjonal undersøkelse om leseferdigheter (International Adult Literacy Survey). Den norske delen av denne undersøkelsen ble ledet av Senter for leseforskning ved Universitetet i Stavanger. Resultatene viser at hele 33 % av den voksne befolkningen ikke leser og skriver godt nok til å takle vanlige oppgaver i arbeids- og privatliv. Erfaring viser videre at innføring av IKT-verktøy skaper problemer for arbeidstakere med lese- og skrivevansker. Internasjonal statistikk viser tydelig at det å ha gode lese- og skriveferdigheter sammen med utstrakt bruk av IKT, øker sannsynligheten for god inntekt. ”

 

Flere av de hjelpemidlene som er nevnt i avsnitt 1.2.6 vil være av nytte også for denne gruppen. Mer bruk av universelt utformede løsninger vil bidra til en positiv utvikling, noe som også vil bistå denne og andre grupper på arbeidsmarkedet og i andre samfunnsområder.